Cath on Søreidneset

Jeg har tidligere prøvd meg som interiørblogger i innlegget "Mitt mislykkede liv", denne gangen skal jeg teste en ny genre: motebloggen. Og selvfølgelig (for alle som kjenner meg) skal det handle om vesker.
Jeg kan huske min første veske. Det var en skulderveske av svart plast, men en hvit ytterlomme med Mikke Mus og Pluto på. Pappa hadde vært på jobb-reise til Rio de Janeiro og kom hjem med denne gaven til meg. Jeg var 6 eller 7 år gammel, og vesken overlevde aggressiv romrydding, overgangen fra irriterende drittunge til irriterende tenåring, og så videre. Min egen sønn viste imidlertid liten interesse for vesken, noe som i følge pappaen var "like greit". For det var kanskje denne svarte plast-herligheten som sådde frøet som skulle springe ut i fullstendig veskelidenskap i voksen alder.
Apropos voksen alder, som ung voksen med fast jobb og inntekt, gjorde jeg mitt første minneverdige veskekjøp. Jeg hadde beundret vidunderet i flere uker i første etasje hos Sundt. Brunt skinn, med et utall lommer og glidelåser, akkurat stor nok til hårbørsten, lommebok og nøkler samt min neonrosa lipgloss. Året var 1986, vesket kostet ca 400 kroner og jeg syntes dette var rådyrt.
25 år senere, og med litt bedre råd, er veskebyen Bergen blitt alt for liten for mine behov. Fullstendig idiotisk for en lavtlønnet sykepleier,selvfølgelig. Jeg har hatt noen store reiseopplevelser i min tid, Akropolis i måneskinn, Bangkoks flytende marked osv.  Jeg hadde like mye gåsehud på Selfridges i London da jeg befølte en svart Pradaveske, som da jeg tok steget inn i Peterskirken i Roma. Gud er i detaljene, sies det,og for et materialistisk beist som meg, er det like mye storhet  i en marmorskulptur hugget ut av Michelangelo, som i et perfekt behandlet stykke kalveskinn preparert av en av Michelangelos nålevende etterkommere.
Okei, det har blitt noen håndvesker iløpet av årene. Hvordan finansierer jeg dette? Jo ved å ikke røyke. Pengen jeg ikke kjøper sigaretter for, blir altså brukt til å tilfredstille min håndveske-trang.
Nå for tiden vurderer jeg å trappe opp ikke-røykingen min, til f.eks 20 om dagen. Da snakker vi om Chanel-veske innen et år, minst!

Starten på galskapen

Det hele begynte så uskyldig. Det gjør ofte det. Men på ett eller annet tidspunkt er man hektet. Avhengig. Løpet er kjørt. Dette er min historie:
En vakker dag satt jeg og surfet på nettet. Det kan være at jeg var på jobb, eller kanskje var det på fritiden, jeg husker ikke alle detaljene lenger. Det jeg kan huske, er at jeg søkte etter illustrasjoner til en eller presentasjon jeg skulle ha på jobben. Jeg skulle finne et fint sykepleierbilde, og hadde brukt søkeordet "nurses".Jeg husker enda hvor flau jeg var da det ene havpornografiske bildet etter det andre poppet frem på skjermen min. Verden er full av grisefanter, og noen av disse synes tydeligvis det er artig å fantasere om sykepleiere. Jaja.
Jeg fant bilder av sykepleiere med klær på ,også. Et av disse var av Brenda. Først trodde jeg at Brenda var en slags barbiedukke, helt til jeg leste at hun var 40 cm høy, (og kostet ca 4 barbiedukker!). Siden jeg hadde funnet, var en nettbutikk, og på impuls bestilte jeg denne Brenda-dukken. Jeg tenkte at det ville bli kult å ha en sykepleierstatue på skrivebordet mitt, som en slags inspirasjon.
Så tenkte jeg ikke mer på dette impulskjøpet mitt før jeg fikk hentelapp fra posten (les:butikken). Jeg skrelte av lag med papp og lekkert silkepapir, og der var hun, søster Brenda. Det viste seg at jeg ikke bare hadde kjøpt en slags dukkefigur, det fulgte med en hel historie. Den var i korte trekk: Brenda Starr, reporter, 30- og 40-årenes USA. En god venn blir innlagt på sykehus i karantene, Brenda aner ugler i mosen , ifører seg sykepleieruniform og går "undercover" for å avdekke hva som egentlig skjer. Alt dette pirret meg ganske mye, og jeg satte igang min egen undersøkelse på nettet. Her er hva jeg fant: 1)Brenda Starr var både en tegneseriefigur, en kriminelt dårlig film fra tidlig 90-tall og en hel serie med dukker. 2) Disse dukkene, sammen med en hel rekke andre dukker fra ulike produsenter, går under betegnelsen "fashiondolls". 3) Å samle på slike fashiondolls er en stor hobby blant voksne, særlig i USA men også mer og mer i Europa.
Jeg ble så begeistret for min Brenda-dukke (som i denne versjonen heter "Bedside Brenda"),hun er så flott med sin forseggjorte sykepleieruniform, hvite strømper, fornuftige sko og knute i nakken. Jeg begynte å studere andre utgaver, og snart hadde jeg en flyvertinne-Brenda (Airport 1944), raskt etterfulgt av Garden Party Confidential, Tea at the Plaza og selvfølgelig Essential Brenda med lekkert hvitt silkeundertøy anno 1939 ca. Gjengen med Brenda'er og hennes kollega/rival Daphne Dimples'er måtte flytte fra skrivebordet opp til en dertil egnet hylle. Så bestemte produsenten seg for å slutte å lage flere Brenda Starr-dukker. Men hva gjorde det? Det fantes jo så mange andre, fantastiske dukker der ute!
Som du sikkert forstår, var jeg på kjøret. Og jeg var alene. Min forståelsesfulle mann nøyde seg med å riste på hode hver gang jeg hadde hentet en pakke på posten. Min ikke fullt så forståelsesfulle sønn gikk litt lengre med sine mishagsytringer. Jeg prøvde å antyde ovenfor venninnene mine hva jeg drev med, men fikk bekymrede blikk tilbake, så det sluttet jeg med. Jeg levde mitt dukkeliv i dypeste hemmelighet. En hylle var ikke lenger nok, en stor kasse under gjestesengen var fylt med lekre småskala-kreasjoner fra 30-40-50 årenes motebilde, arbeidrommet var blitt til dukkerommet.
En kveld ble jeg likevel "outet". Jeg hadde glemt å lukke døren til det aller helligste , og i et ubevoktet øyeblikk smatt klubbvenninnen mine inn, en etter en. Det kom ikke en lyd, og jeg stod igjen på gangen med bankende hjerte, mens jeg tenkte at: a)når blir jeg tvangsinnlagt, b)nå kommer jeg på Norge Rundt og c) kanskje begge deler!
Jeg trakk pusten dypt, åpnet døren - og oppdaget at de tok bilder med mobilene sine. Ikke for å sende til NRK, men for å vise til sine døtre/mødre etc. Etter dette har jeg vært dukkesamler i full åpenhet. Sakkyndige kan sikker si ting om hvorfor en voksen dame fremdeles leker med dukker. Helt OK. Jeg vet at der ute finnes det mange andre som heller ikke ble ferdige med leken.

Kjære Pia Tjelta

Jeg leser om deg og livet ditt i Dagbladet, torsdag 5/4. Jeg leser om ditt forhold til yoga, din herlig usikre jobbsituasjon, valget mellom lidenskap og fornuft, Den Store Kjærligheten og om kravet til prestasjon.

"-Mads og jeg pratet om det en morgen. Kjørte forbi kjentfolk og snakket om at de bare skulle på jobb, liksom. De skal ikke prestere noen ting. De må ikke gjøre noe. Ikke stå oppreist foran 750 folk og kanskje drite seg ut. De skal gå på kontoret, møte kollegaene, sette seg ned og legge en plan for dagen. "(sitat fra Dagbladet)

Du bruke store ord, Pia Tjelta. Vær så snill og si at du har blitt feilsitert. For du mener vel ikke at vi alminnelige lønnslaver lever et yrkesliv blottet for forventningspress? Du sier at du synes at det noen ganger hadde vært deilig med en vanlig jobb. Kjære Pia Tjelta, kom og vær med meg på jobben en helt vanlig dag. Kanskje vi har mer til felles enn du tror?

Det blir lite tid til refleksjon i garderoben. Ingen ordner håret vårt, masken må vi legge selv (hvis vi har tid). Teppet går opp. Jeg står på scenen hele tiden, så lenge forestillingen varer. Men det har kanskje du også gjort noen ganger? Sceneskiftene er raske. Jeg prøver å vise hver scene like mye respekt. I første scene må jeg ta imot kjeft fordi det er dårlig internettdekning, kaffen er for sterk, det er for lang ventetid på røntgen og madrassen er for hard. Jeg spiller med fordi jeg er proff, det er jo dette jeg kan. Jeg lytter til min motspiller og gjenkjenner følelsene som ligger bak replikkene; angsten, fortvilelsen, frustrasjonen.

I den neste scenen skal jeg holde hånden til en som er minutter fra evigheten. Er du redd for å dø, Pia Tjelta? Jeg er også redd for det ukjente, for sykdom og smerte og for å miste mine kjære. Forhåpentligvis gjør det meg til et helt menneske, i stand til å møte andre mennesker der de er. Kanskje bruker også du din sårbarhet i rolletolkninger?

Ja, det er tøft å møte publikum. Mitt publikum er ikke 750 folk, det er en sørgende ektefelle og to redde barn. Hvis jeg driter meg ut her, vil de huske det for resten av livet. Pia Tjelta, er det noen som vil huske deg for resten av livet?

I tredje scene er jeg en seriøs fagperson som forsøker å formidle en blanding av teoretisk kunnskap og praktiske ferdigheter. Det er mange som skal inn i dette yrket, og de trenger gode rollemodeller. I denne rollen føler jeg meg naken og ubeskyttet, der jeg står uten et kostyme å gjemme meg i.

I andre akt er jeg henholdsvis flyvertinne (kaffe, te?), vaskedame, datanerd og sentralborddame. Alt med et smil, selvfølgelig. Henger du fremdeles med, Pia Tjelta? Ved teppefall kommer tid for refleksjon. Vi er begge vante til å se våre motspillere falle om. Men Pia Tjelta, dine motspillere reiser seg igjen, og mottar applaus. Jeg vet ikke hvordan du dokumenterer ditt arbeid, men du går sikkert gjennom dagen og forestillingen, hva som var bra og ikke fullt så bra. Det gjør jeg også. For det kommer alltid en ny dag, en ny forestilling, nye muligheter til å prestere.

Det ingen tør å si høyt

Jeg tenkte jeg skulle ta opp et litt vanskelig emne. Det finnes nemlig ting man ikke snakker, hverken i offentlige sammenhenger eller blant venner og kolleger. I dag finnes det nesten ikke tabuer igjen, og det er helt vanlig å brette ut både følelsesliv og underliv i media og andre sammenhenger. Ingenting er pinlig, likevel kjenner jeg at det koster det en del å si dette høyt: Sushi er ikke godt!

Smak er jo en subjektiv ting, og bør jo som kjent ikke diskuteres. Men hva med det som ikke smaker noe? Slik er det med sushi. Rå fisk smaker mindre enn det havet den har svømt i. For å tilføre litt action bruker man soyasaus, wasabi, syltet ingefær o.l. Vi må med andre ord tilsette noe ramsalt og kruttsterkt for i det hele tatt forstå at det er mat, det vi nå putter i munnen.

Når man har spist et sushimåltid, sitter man i beste fall igjen med følelsen av renhet, en god følelse av å ha gjort noe sunt, spist mat uten skadelige tilsettingsstoffer, tilberedt på en kreftfremkallende måte. Noe mer er det ikke (hvis man ikke spiser for mye syltet ingefær, slik jeg har gjort,med regemessige påminnelser i form av ingefærgulping resten av dagen).

Det sies at det tar 6-7 år å bli en utdannet sushikokk i Japan. Hva så? Det tar omtrent like lang tid å bli tannlege, men jeg kan ikke dermed påstå at min tannlege har gitt meg så mye nytelse opp gjennom årene!

Hvis man sitter på en restaurant og trøkker i seg maki og nigiri med begge hender, gjør det ingen ting om en håndfull kolleger fra hjerteavdelingen ramler inn døren. Noe helt annet er det å bli tatt på fersken med komponenter fra en BigMac rennede nedover haken. Og her er vi ved selve kjernen av fenomenet.

Sushi handler om estetikk. Maten er vakker. Vi tar oss bra ut når vi spiser,med mindre en noe uvøren pinneføring får makirullen til å eksplodere i en sky av ris og ting og tang (bokstavelig talt!). Image is everything, for å si det med reklamespråket.

Hva mener så folk flest når de påstår at de har spist god sushi? Dette er hva jeg tror:

-Det smakte ingen ting, men i hvert fall ikke vondt.

-Det var heldigvis ikke bein i fisken.

-Ble ikke matforgiftet.

-Desserten var god.

Alle husker keiserens nye klær. Barn og fulle folk sier sannheten, sies det. Det er nok derfor man aldri ser barn og fylliker spise sushi.

Mitt mislykkede liv

Vet ikke om det er dagen i dag, 8.mars, eller om det bare er
støvlaget på møblene og smulene på gulvet, men jeg fikk altså

en voldsom trang til å oppsummere min tilværelse. Det viser seg at jeg lever

et mislykket kvinneliv!
I dag har vi kvinner visstnok alle muligheter, og en haug med valg som våre

forgjengere på 50-tallet bare kunne drømme om. Hva innebærer
så disse mulighetene? Jo, en uendelighet av muligheter til å mislykkes.
Hvis jeg hadde blitt født et halvt århundre tidligere, hadde
planen for dagen vært klar. Planen for uken også. Jeg hadde luftet sengetøy og
vasket gulv, strikket og hørt på radio, formet nette og like store kjøttkaker
slik at de var klare til steking, og kanskje polert salongbordet med teakolje. Hvis jeg hadde vært sparsommelig med husholdningspengene, kunne jeg

kanskje tatt bussentil byen og kjøpt meg en ny hofteholder.
I dag, 8. mars 2012, har jeg som heltidsarbeidende, en sjelden fridag.

Mens jeg nå bruker 10 minutter av den til å blogge, har jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke lufter sengetøyet og vasker gulvene. Kjøttkaker lager jeg ca hvert annet år, det er jeg heller
ikke stolt av. Jeg behøver ikke å be min mann om penger til en bytur,

og har råd til å dra til f.eks London for å kjøpe noe (ikke hofteholder altså),

men når skal jeg få tid til det?
50-tallets kvinneideal skulle være fiks på håret og smal om midjen, ha velstelte barn, plettfritt hjem og en fornøyd ektefelle. Hvordan er så kvinneidealet i dag? Jo, man skal være fiks på håret og smal om midjen (og rompen og lårene osv), ha velstelte barn, plettfritt hjem

og en fornøyd ektefelle. I tillegg skal man ha en lang utdannelse,

en strålende karriere og gjerne et par styreverv, være engasjert i FAU, borettslaget og i den generelle samfunnsdebatten, samt kunne ta fantastiske bilder av de velstelte barna

og det plettfrie hjemmet, kakene, strikketøyet, hunden, kattene og potteplantene,

for å legge alt sammen ut i bloggen (som man oppdaterer hver dag).
Aldri har vel kvinner hatt flere arenaer å mislykkes på! Jeg har prøvd å se litt tilbake i mitt eget liv, for å finne ut når det gikk galt.
-Jeg burde nok ha fått flere barn, og gjerne litt tett, slik er jo trenden i dag. Et barn er ikke nok til å oppnå troverdighet som MOR. Det hjelper ikke at jeg er veldig fornøyd med det barnet jeg har, så lenge det bare er han. Jeg var nok all for ung da jeg ble mor også, i dag bør man
visst være småbarnsmor når man er i 40-årene.
-Jeg burde nok ha gjort et annet yrkesvalg. Jeg husker godt den dagen jeg sluttet på mitt daværende arbeidssted for å starte på sykepleierutdanningen.
En av mine kvinnelige kolleger, en dame som jeg hadde hatt som forbilde og respektert, rynket på nesen og sa følgende:
-At du ikke heller vil bli lege, du som er så flink og all ting!
Allerede da burde jeg skjønt at jeg var på gale veier. Nå blir jeg minnet om min totale mangel på status nesten daglig, i form av spørsmål og utsagn som for eksempel:
-Søster, kan du finne en vase til disse blomstene?
-Vennen, kan du ta ut dette bosset og finne et glass med vann?
Jeg tror ikke at noen med bachelor -grad i for eksempel økonomi blir kalt for ”vennen” i profesjonelle sammenhenger. Kanskje heller ikke i private sammenhenger, når jeg tenker etter.
Ingen ville heller finne på å spørre en ingeniør om å finne en blomstervase heller. Men den største og viktigste mangelen på status og anerkjennelse får jeg demonstrert hver måned, i form av min egen lønnsslipp!
-Jeg burde ha satset mer på hus&hjem&livsstil. Jeg synes hjemmet mitt er greit, men det er ikke ”bonytt”-fint. Hvis man sammenligner det med disse oppussingsprogrammene, så er det mer ”før” enn ”etter”, mer ”shabby” enn ”chic”.
Fritiden er også feil. Jeg leser de gale bøkene. Har aldri strikket et pledd. Reiste til Lanzarote, når jeg burde ha reist til Machu Piccu. Veltet meg på en strand på Kreta i stedet for å sykle i Toscana. Men først og fremst har jeg feilet når det gjelder dokumentasjon. Det har blitt for lite bilder av cupcakes og hageblomster. For lite blogging om nye sofaputer og lamper. Derfor starter jeg et nytt og bedre liv fra i dag av. Nemlig med mitt første interiør-bilde!

P.S.

Etter at jeg hadde skrevet dette, og hadde sett litt på bildet, fant jeg frem støvsugeren. For selv som sjuskete husmor, er jeg mislykket.

Cathrine ved PC'en

D'er Haust. Det ruskar ute
med Regn og kalde Vind.
Audun Undulat flyg i stova glad
og vil ikkje i Buret inn.
Men ved Varmepumpa god,
Der sit med nykjøpt iPad
han gamle Tor i ro.

Der sit han trygg og drøymer
og stryk det blanke Brett.
Og alt i Verdi gløymer
medan neven er meir enn svett.
Brillene av Nasen glapp,
men han liksom kjenslene gøymer
og lastar ned ein App

Som hogga utor Stein
han sit ved Stovebord.
Fjesfargen er heller klein,
det kjem nokre fælslege Ord
Han skrik: No vert eg gal!
Men innan Mor og bornet græt i kor,
har han lasta ned Kabal.

fritt etter Veslmøy ved rokken, Haugtussa. Tilgi meg, Arne Garborg!

iSyk 1.0

Jeg har aldri sett på meg selv som noen datanerd. For meg begynte datatidsalderen på videregående, med EDB(!) valgfag. Som en av 30 elever i klassen, fikk jeg bruke en av skolens åtte PC'er i en skoletime ca hver 3. eller 4. onsdag. For meg var dette i minste laget til å tenne den store gnisten, konklusjonen min etter endt skoleår var at dette kom jeg aldri til å få bruk for. Neste skoleår valgte jeg drama i stedet.

Selvsagt er jeg forlengst blitt innhentet av den elektroniske virkeligheten. Selv i min jobbhverdag innen pleie&omsorg, blir mer og mer av arbeidstiden tilbragt foran en PC. Dette har jeg til felles med de aller fleste av mine medsøstre, enten de ,som jeg, jobber på sykehus, i hjemmebasert omsorg eller hvor som helst ellers.

Men det er ikke bare yrkesutøvelsen innen helsesektoren som digitaliseres. Også brukerne av våre tjenester; pasientene, har tatt informasjonstekno-bølgen. Og apropos bølgen, så er det jo mye snakk om eldrebølgen som snart innhenter oss. De som er eldre i den forestående eldrebølgen, vil ikke være som de eldste i dagens samfunn!

I dag har vi fremdels gamle mennesker som noterer med gråblyant i almanakken sin, som synes at alt var mye bedre under krigen, som kaller meg for "søster" og har så stor respekt for legene at de ikke tør å ta øyenekontakt, langt mindre stille spørsmål. De eldre i den kommende eldrebølgen kommer til å være helt anderledes.

Når generasjonen av selvrealiserere blir gammel og hjelpetrengende, komme helsevesenet til å møte nye utfordringer. Vi kommer til å stå ovenfor pasienter som stiller helt andre krav, og som er vante til å få det slik de vil. Rike og velutdannede kommer de til å ligge der i sykesengene, det vil si, disse menneskene går ikke og legger seg før det passer dem selv! De vet allerede det meste om sine sykdommer, og om hva som finnes av behandlingsalternativer, for det har de allerede googlet. De er klare til å shoppe seg tjenester andre steder, hvis de tjenestene de blir tilbudt, ikke er tilfredstillende.

Fortroppene til denne bølgen av eGamlinger har allerede nådd helsevesenet. Jeg har hatt pasienter som ikke har blitt skremt til apati av min hvite uniform, og som har nektet å ta medisinene sine! Selvsagt fordi de hadde googlet og funne ut av disse pillene er direkte giftige, vil medføre sterkt redusert livskvalitet og en for tidlig død. Det er ikke lett å møte slike pasienter uten å bli rød i hodet og svett i "dei mjuke hendene".

På grunnlag av svært uklare omstendigheter har jeg blitt en slags lokal ressursperson innen IKT på min egen arbeidsplass. Stort sett fører dette til at jeg stadig får spørsmål jeg ikke kan svare på, men av og til fører det noe godt med seg. Her forleden fikk jeg komme på konferansen "Helse er vIKTig", og fikk mange nye impulser. Høydepunktet var likevel siste foreleser, Eirik Newt (astrofysiker og forfatter). Han snakket om morgendagens pasienter, og om hva som allerede finnes av elektroniske tilbud og tjenester for den som vil ta kontroll over egen helse og behandling. Utviklerene av slike tjenester har for lengst gått vekk fra PC'en og kastet seg over de mulighetene som smarttelefonene gir. Millioner på millioner bærer iPhonen med seg over alt. Det finnes tusenvis av medisin- og helseapper som kan lastes ned, dette segmentet av markedet er det som øker mest! Alt fra slanke-trening-fitnessprogrammer, til iStethoscope (dette ble veldig populært med flere millioner nedlastninger på et par dager), hjertemonitorering og en rekke andre tjenester man ellers står på venteliste hos en spesialist for å få utført.

Jeg lurer på om fastlegen min er forberedt på dette?

Men tilbake til møtet med fremtidens pasienter. Kanskje vår rolle blir å vise vei gjennom informasjonssjungelen, å hjelpe pasienten til å finne sin plass i kunnskapsmalstrømmen.

Når det gjelder pasienten som nektet å ta medisinene sine, så viste det seg at han manglet verdifull informasjon . Han hadde skaffet seg all mulig kunnskap om medisinene sine, men forsto ikke hvorfor det var så viktig at nettopp han skulle ta dem.

Det finnes foreløpig ingen nedlastbar app som heter selvinnsikt. Den type viten må vi finne ut av selv.